Slik var det å bo et år på “Mars”

Slik var det å bo et år på “Mars”

Terningspill, dansing og virtuelle familiemiddager var noe av det som hjalp de seks medlemmene av HI-SEAS-prosjektet med å holde ut isolasjonen på en vulkan. 

Sheyna Gifford løfter en håndfull rødlig grus, før hun begraver nesa dypt nedi og tar et langt innpust.

“Wow,” sier hun. “Ingen annen planet er som hjemme.”

Gifford, som er fysiker og journalist, har nettopp avsluttet ett års simulering av å bo på Mars, noes om innebar at hun og fem andre har tilbragt all sin tid inne i en to-etasjes kuppel, plassert 2 500 meter over havet, på vulkanen Mauna Loa på Hawaii. Dette har vært fjerde trinn av prosjektet Hawaii Space Exploration Analog and Simulation, eller HI-SEAS.

Søndag 28. august var første gang mannskapet forlot Mars-på-Jorda uten romdrakter siden august i fjor. I 365 og en halv dag jobbet de sammen, bodde sammen, laget mat sammen, og ikke minst frøys sammen. Ingen besøk fra venner, ingen telefoner til familien, ingen til å stole på enn hverandre.

Gifford holder frem hånden i den fuktige vinden som blåser over fjellene. «Dette føles så godt», sier hun. (Se også "Astronauts Embark on a Training Mission Deep Beneath the Earth.")

Det har vært et langt år, totalt isolert, og det å komme tilbake til den virkelige verden tar litt tid. Ikke bare må man takle en haug av journalister, men det dukker opp en rekke vanlige sanseinntrykk som plutselig får større betydning enn før.

Som for eksempel frisk luft.

“Det lukter slik jeg husker havet. Så er spørsmålet – hvor nøyaktig er hukommelsen min? Minner kan være feilaktige. Den eneste måten å finne det ut på er å dra dit med en gang. La oss gå,» sier Gifford. Så ser hun bort på de andre “lavanautene”, som nyter den første friske frukten og pizzaen på et år.

“De spiser mat, mens jeg lukter på stein,” sier hun med et smil.

Sosialt eksperiment

Dette oppdraget har vært det lengste, når det gjelder å tilbringe tid på Hawaiis versjon av Mars-på-Jorda. Tidligere simuleringer i prosjektet (finansiert av NASA) har vart mellom fire og åtte måneder. De neste to forsøkene – planlagt til 2017 og 2018, vil begge foregå i åtte måneder.

For hvert oppdrag blir seks personer valgt ut til å forsøke å overleve i en solcelledrevet, uisolert kuppel, utstyrt med det man vil finne i et faktisk interplanetarisk habitat.

Mannskapet fikk gleden av å benytte biologiske toaletter, frysetørret mat og begrenset mengde medisinsk utstyr (heldigvis skjedde ingen større skader). De måtte også leve med 20 minutters forsinkelse når de skulle kommunisere med folk utenfor kuppelen, og at deres personlige plass var mindre enn et vanlig skap. Underholdningen bestod av utallige runder Yatzy, og litt motvillig salsadansing. De anbefaler andre å ta med seg bl.a. en Kindle og en ukulele for å bekjempe kjedsomheten.

Prosjektet får dog ikke simulert akkurat hvordan det er på Mars – gravitasjonen på Jorda er én ting de ikke fikk fjernet.

“Hvis du er av typen som ikke kan late som – som vet at det er oksygen i luftslusen, og som kan få seg til å gå ut døra – da er du neppe den som bør bli med på dette prosjektet,» sier Andrzej Stewart, prosjektets chief engineering officer. “Du må leve deg inn i det hvis du skal få fullt utbytte av opplevelsen. ”

Prosjekter som HI-SEAS kan hjelpe forskere med å forstå hvordan små grupper jobber sammen i forbindelse med en reise i verdensrommet. Hva gjør at et mannskap blir spesielt effektivt? Når og hvorfor begynner ting å gå galt? Hva er den psykologiske effekten av å være borte fra venner og familie? Hvordan kan mannskapet bli trent til å takle et stressende miljø?

“Dette handler om mannskapets samhold og ytelse, hvordan klarer vi å skape samhold som varer? Hvordan velger vi ut personene og trener dem så de blir fleksible?» sier HI-SEAS principal investigator Kim Binsted, som var den første til å møte mannskapet da de kom ut av kuppelen.

“Det vi vet så langt er at det ikke finnes en magisk formel for å forhindre konflikter, men det handler om hvordan du håndterer og responderer på det som skjer. Ikke bare som individer, men som gruppe.”

Det stemmer også i det vanlige livet, kommenterer crew commander Carmel Johnston, som forsker på jordsmonn. “Men hvordan du håndterer det i en kuppel, eller i et innesperret område, er ganske annerledes enn hvis du kunne reist deg opp og gått,” sier hun. “Vi ønsker å finne ut alt som kan gå galt før det går galt ute i verdensrommet, og så forhindre at det skjer.”

Simulering i simuleringen

To av mannskapet opplevde at noen i deres familier døde mens de var på innsiden av kuppelen. Andre gikk glipp av bryllup og fødsler. Høytider kom og gikk, og ble feiret gjennom tekstmeldinger, epost og videohilsner.

Dette mannskapet hadde fordelen av å teste ut nytt VR-utstyr. For første gang ble det satt opp et VR-miljø inne i kuppelen, som lot mannskapet skape sine egne VR-versjoner, og de kunne oppleve 30 ulike miljøer, samt få VR-meldinger hjemmefra.
Noen av disse meldingene kunne for eksempel være Thanksgiving-middag hos familien, en innspilt scene som mannskapet kunne hygge seg med, forteller researcher Peggy Wu. Poenget, sier Wu, er å se om VR kan hjelpe til med å skape tilhørighet og fjerne stress som oppstår når man er isolert på oppdrag i verdensrommet.

Selv om hun nettopp har begynt å titte på alle datene de sitter med etter dette året, ser rapportene fra det første halvåret positive ut. Deltager Tristan Bassingthwaighte hadde det i hvert fall gøy når han utformet sitt VR-miljø, som ble til en gigantisk trehytte.

“Jeg tok en av de største husmodellene som var tilgjengelig, og så tok det litt av,” forteller Bassingthwaighte, som er arkitektstudent. “I stua mi puttet jeg masse naturkunst, blant annet en foss med en tiger som passet på. Jeg la til noen frosker, en avdeling med bar og biljard, en haug med badekar ute på en veranda, bak huset lå det fossefall på rekke og rad pluss et sjørøverskip – alt mulig moro jeg kom på. Det tok meg tre uker.”

Ved siden av VR var det lite egentid. Å forlate kuppelen betydde å få på seg full romdrakt og landskapet utenfor bestod av endeløs vulkansk stein. Å bevege seg rundt i dette området til vanlig er utfordrende, i en romdrakt kunne det være livsfarlig. Likevel, for Bassingthwaighte var en slik ekskursjon den eneste virkelige alenetiden han fikk hele året. Han hadde vandret rundt med radioen avskrudd, mens han skrålte høyt til AC/DC og Martin Sexton i et par timer.

“Det var sannsynligvis den tiden jeg var alene på hele året”, sier han. “Du trenger å koble av og ha litt tid for deg selv. Folk er sosiale dyr, men ikke hele tiden.”

Det er ingen tvil om at det er fysisk krevende å reise i verdensrommet. Å leve på Mars uten oksygen, mangel på vann på overflaten og giftig jordsmonn, alt dette blir tøft for de mest erfarne astronautene. Men selve reisen i verdensrommet er også mentalt krevende. Man er nesten alltid på jobb og har sjelden fri, og det er et konstant press når man er menneskehetens kosmonautiske ambassadører.

"Vi representerer hele Jordas befolkning,” sier Gifford. “Alle kunne ikke bli med, så vi dro for dere."

Informasjon om serien